Botta Pedersen

Hva skjer når en lettere parkert homo fra Bjølsen (Oslo), som er tidligere reality-hore og generell riks-skrulle, plutselig oppdager at lysene er slått av? Eller om det var en lyskaster som datt ned i hodet på meg? Tja, man kjøper sitt eget kamera og når Se&Hør ikke lengre gidder å bruke spalteplass. Det er da man starter sin egen blogg.

Nå har dette enkle spetakkel blogget lenge før det hadde en egen termenologi og jeg sendte ut mine ukentlige Valium, til både pleietrengende og til andres irritasjon i lang tid. Det var både kongelige og andre Dronninger på den lista og jeg var dritstolt over å spamme ukentlig. De fleste stakk når jeg begynte å trøkke trynet mitt frem på TV, mest i redsel over å bli tilknyttet meg og jeg stakk selv da enkelte medier tok det meste jeg skrev ganske så bokstavelig. Det var også slik jeg fikk sparken i et Telia eid selskap, rett og slett fordi jeg visstnok var avhengig av Opium. Helt feil, men jeg fikk valget mellom `avrusning` eller å gå på dagen. Jeg reiste til Asia i fem uker, før jeg gikk rett inn i pornobransjen her hjemme.

Jeg drev Norges største pornosjappe et års tid, før jeg fikk sparken på huet og ræva (igjen) fordi jeg ble med på Ekspedisjon-Robinson. Jeg ble forresten kun på Robinson-øya i bare fem dager. Jeg stakk i første program, på første øyråd. En liten gjesteopptreden, med dårlig catering. Jeg vant avstemningen på nettsidene til TV3, som årets mest populære deltager. Røde løpere og drapstrusler om hverandre. Jeg syntes det er søtt når folk gir meg beskjed at de skal ta livet av meg. Sånn høflighet finner man sjeldent andre steder. Det ble noen flere tilbud om TV, både her og der, men det er drit kjedelig å spille inn slike ting. Jeg ble dog tilslutt overtalt, etter et par runder med utenlandske produsenter til å takke ja til Gay Army. En serie som omhandlet 9 skrullete homoer på US Marines Bootcamp. Den er nå sett av over 21 million seere på verdensbasis og dubbet til både Italiensk og Tysk. Mtv kåret meg til en av fjorårets mest omtalte sopere. Kult. Jeg holdt forresten ut alle episodene i den serien. Jeg grein som en unge i fire av dem. Det verste jeg har vært med på i mitt liv.

Jeg fatter meg aldri i korthet.

Etter at det tok slutt på pudderet i nesa og utestedene begynte med røykeforbud, så satt kjerringa her seg i sofaen. I 20 år hadde jeg jobbet som dragartist, både inn og utland. Jeg er første (..og eneste) utlending som har vært MC under homofestivalen i Thailand (og sikkert den første som hadde strippeshow på et horehus seinere på kvelden også). Jeg har vært Dragqueen of the Year, Club Queen of the Year og helt sikkert årets drittsekk også. Jeg er også alltid sulten. Noen ganger undrer jeg meg om jeg har en blanding av Alzheimer og Bullimi, for jeg spiser og spiser, men glemmer å spy. Virkeligheten er hard.

Jeg liker å skryte.

Som hjemmesittende, feit oppmerksomhetssjuk homo. Og med en kommunal jobb, så var det bare å ta saken i egne hender (igjen). Jeg ble innhentet som blogger for iFlirt (tidligere SexyLiving). Der skrev jeg mine Valium i et par år, før jeg rasa over til ungdommen på Blogg.no for å skremme vettet av våre arvtakere. Jeg ble i 2010 nominert som årets beste blogger på årets Gay Galla, sammen med Lars Tangen, FagMag og Christopher Mørch Hysby. Jeg vant den prisen. Året etter, 2011, vant jeg på nytt prisen som Årets blogger. Så to år på rad ble jeg blitt stemt frem av publikum for den gjeve tittelen. Jeg kan jo ydmykt nevne i samme slengen at jeg også vant TV2s kåring over den beste reklameparodien vist på Gullfisken, gjennom tidene. Jeg har vært med på to slike parodier. Jeg vant med over 40 000 stemmer. Jeg tok andreplassen også. I 2012 vant jeg, for tredje gang, prisen som årets homoblogger.

I 2016 gikk jeg opp på scenen igjen, etter mange herlige år. Jeg lot meg overtale, siden jeg var litt underernært på oppmerksomhet. Det igjen gjorde at en fotograf i Los Angeles oppdaget meg og solgte meg inn til Japan, hvor jeg fikk mitt eget TV show. Det er kun Gaysir.no som ga meg omtale og ingen andre medier her på berget, så noen interesse i at en Norsk DragQueen nå har egen agent i Hollywood og fikk sin egen tv-serie i Japan med 14,8 millioner seere. Greit nok. Jeg er ikke bitter. Norge får så være med den oppmerksomheten. Jeg fant meg et større land.

Igjen, jeg liker å skryte. Noenganger er det alt vi gamle hagger har igjen å holde oss fast i. Om man får utlevert blanke ark, så kan du banne på at noen har gjemt fargestiftene!

Jeg tar ikke ansvar for hva jeg skriver, angrer gjerne i ettertid og kan derfor ikke holdes ansvarlig for andres liv og helse. Jeg opplever egentlig ikke en dritt lengre, så det meste finner jeg på. Det er like greit å ta en Valium. Jeg digger Triana Iglesias, er hemmelig forelsket i Stian Barsnes Simonsen og drømmer om å bli tatt med storm. Forsåvidt kan jeg også bli tatt, selv om det er vindstille. Jeg er ikke bitter, jeg er Bøtta.

For tiden vet jeg ikke hva jeg skal skrive, eller om jeg skal skrive noe som helst. Det blir vel noe klødringer i tide og utide, så får jeg se om jeg fortsetter eller ikke. Unngå vådeskudd!

🙂
Bøtta Pedersen