Botta Pedersen

January 1, 2010

Hva skjer når en lettere parkert homo fra Bjølsen (Oslo), som er tidligere reality-hore og generell riks-skrulle, plutselig oppdager at lysene er slått av? Eller om det var en lyskaster som datt ned i hodet på meg? Tja, man kjøper sitt eget kamera og når Se&Hør ikke lengre gidder å bruke spalteplass. Det er da man starter sin egen blogg.

Nå har dette enkle spetakkel blogget lenge før det hadde en egen termenologi og jeg sendte ut mine ukentlige Valium, til både pleietrengende og til andres irritasjon i lang tid. Det var både kongelige og andre Dronninger på den lista og jeg var dritstolt over å spamme ukentlig. De fleste stakk når jeg begynte å trøkke trynet mitt frem på TV, mest i redsel over å bli tilknyttet meg og jeg stakk selv da enkelte medier tok det meste jeg skrev ganske så bokstavelig. Det var også slik jeg fikk sparken i et Telia eid selskap, rett og slett fordi jeg visstnok var avhengig av Opium. Ja, som at noen veit hvor man får tak i noe slikt? Det faller på sin egen urimelighet. Sånn går det gjerne når mindre intelligente direktørfruer får makta, mens gubben er på kurs og en og annen ansatt finner sitt snitt til å stikke litt kjepper i hjulene til andre. Bøttas Valium er for spesielt interesserte, ikke som en oppslagstavle. Den gang dog faktisk en stor tjeneste, siden jeg fikk valget mellom `avrusning` eller å gå på dagen. Jeg reiste til Asia i fem uker, før jeg gikk rett inn i pornobransjen her hjemme.

Jeg drev Norges største pornosjappe et års tid, før jeg fikk sparken på huet og ræva (igjen) fordi jeg ble med på Ekspedisjon-Robinson. Det var altså avtalt at jeg skulle få permisjon, men når en kartoffel sender oppsigelse for at jeg ikke å ha møtt opp på jobb og deretter gir meg avskjed for ikke å ha svart innen 14 dager. Jeg var jo i Asia, igjen, ja, så vant jeg den offentlige kampen også. Tidligere fikk jeg en fyr deportert. Det er moro å gå til sak. Jeg ble forresten kun på Robinson-øya i bare fem dager. Jeg stakk i første program, på første øyråd. En liten gjesteopptreden, med dårlig catering. Jeg vant avstemningen på nettsidene til TV3, som årets mest populære deltager. Ett program tok det meg, så ble det røde løpere og drapstrusler om hverandre. Jeg hadde riktignok hatt hele to dokumentarer om meg på NRK 10 år før den tid, så bare gammalt nytt for meg. Jeg syntes det er søtt når folk gir meg beskjed at de skal ta livet av meg. Sånn høflighet finner man sjeldent andre steder. Det ble noen flere tilbud om TV, både her og der, men det er drit kjedelig å spille inn slike ting. Jeg ble dog tilslutt overtalt, etter et par runder med utenlandske produsenter, til å takke ja til Gay Army. En serie som omhandlet 9 skrullete homoer på US Marines Bootcamp. Den er nå sett av over 21 million seere på verdensbasis og dubbet til både Italiensk og Tysk. Mtv kåret meg til en av fjorårets mest omtalte sopere. Kult. Jeg holdt forresten ut alle episodene i den serien. Jeg grein som en unge i fire av dem. Det verste jeg har vært med på i mitt liv.

Jeg fatter meg aldri i korthet.

Etter at det tok slutt på pudderet i nesa og utestedene begynte med røykeforbud, så satt kjerringa her seg i sofaen. I 20 år hadde jeg jobbet som dragartist, både inn og utland, under nettopp navnet: Bøtta Pedersen. Jeg er første (..og eneste) utlending som har vært MC under homofestivalen i Thailand (og sikkert den første som hadde strippeshow på et horehus seinere på kvelden også), jeg har blitt kåret til DragQueen of the Year og fikk min etterlengtede gratistur til Thailand av Wikstrøm Reiser. Jeg tok med meg mamma. Jeg har også lagt på meg 22,5 kilo siden jeg sist hadde høye hæler på beina. Jada, jeg slanker meg. Hele tiden. Jeg er alltid sulten, sånn sett. Noen ganger undrer jeg meg om jeg har en blanding av Alzheimer og Bullimi, for jeg spiser og spiser, men glemmer å spy. Virkeligheten er hard.

Jeg liker å skryte.

Som hjemmesittende, feit oppmerksomhetssjuk homo. Og med en kommunal jobb, så var det bare å ta saken i egne hender (igjen). Jeg ble innhentet som blogger for iFlirt (tidligere SexyLiving), som for så vidt lå på plattformen til Nettavisen (mere skryt). Der skrev jeg mine Valium i et par år, før jeg rasa over til ungdommen på Blogg.no for å skremme vettet av våre arvtakere. Jeg ble i 2010 nominert som årets beste blogger på årets Gay Galla, sammen med Lars Tangen, FagMag og Christopher Mørch Hysby. Jeg vant den prisen. Året etter, 2011, vant jeg på nytt prisen som Årets blogger. Så to år på rad har jeg altså blitt stemt frem av publikum for den gjeve tittelen. Jeg kan jo ydmykt nevne i samme slengen at jeg også vant TV2s kåring over den beste reklameparodien vist på Gullfisken, gjennom tidene. Jeg har vært med på to slike parodier. Jeg vant overlegent, med over 40 000 stemmer. Jeg tok andreplassen også. I 2012 vant jeg, for tredje gang, prisen som årets homoblogger.

Igjen, jeg liker å skryte. Noenganger er det alt vi gamle hagger har igjen å holde oss fast i. Om man får utlevert blanke ark, så kan du banne på at noen har gjemt fargestiftene!

Jeg tar ikke ansvar for hva jeg skriver, angrer gjerne i ettertid og kan derfor ikke holdes ansvarlig for andres liv og helse. Jeg opplever egentlig ikke en dritt lengre, så det meste finner jeg på. Det er like greit å ta en Valium. Jeg digger Triana Iglesias, er hemmelig forelsket i Stian Barsnes Simonsen og drømmer om å bli tatt med storm. Forsåvidt kan jeg også bli tatt, selv om det er vindstille. Jeg er ikke bitter, jeg er Bøtta.

Les bloggen her!

:-)
Bøtta Pedersen

Comments are closed.

GAY BLOG of the YEAR Norway: 2010/2011/2012

Former dragqueen and participant in reality TV-series, but now a queer leftover. Instead I look back and try to suck out the last attention possible. Rest of the time, I either brag, lie or complain..

Botta Pedersen