Alder ingen hindring?

Det er rart det der, med å være ung til sinns? Vi har jo hørt det i alle år! Når hver og en kommer over en viss alder (pussig nok yngre og yngre), så er vi alle enige om at man har beholdt det lekne sinnet. Kroppen forfaller, men hodet består!? Positivt, sier folk. Det er noe forbanna vrøvl, eller så er det jo bare jeg som er uheldig og har detti utenfor også her.

Jeg har alltid vært 12 i hodet. Altså, før jeg ble 12 år var jeg riktignok de yngre årstrinnene, men så stagnerte jeg og har siden blitt omtalt som overdrevent barnslig. Jeg ble aldri voksen. Det har aldri plaga meg, selv om det riktignok plager en del andre, men nå som jeg er blitt 40 ønsker jo også jeg å pådra meg ung-til-sinns ideologien høyt. Jeg skulle bare ønske det var sant.

Det er nemlig et helvete å være 12 år i hodet, når resten av forventningene står til 55 (jeg er bare 40, men veldig godt brukt). Bare den siste uka her har jeg detti så mye ut, at for meg er det fortsatt onsdag. Dessuten orker jeg ikke løpe, hoppe og sprette lengre. Mor er sliten! Sånn sett er det en mare å spille ludo i hodet, når man ikke har noen å leke med. Eller som jeg akkurat kom på nå, for alt dette betyr jo bare at jeg ikke er ung til sinns lengre. Faen!

Bøtters